juni.

Klokken tikker og sommerferien nærmer seg med raske trampende skritt. Det er slike stunder som dette en sitter og reflekterer over det en har opplevd i semesteret som har vært. Alle de gode og alle de dårlige stundene. Det sitter jeg ikke å gjør nå. Jeg sitter her og har vondt i hode og er sikker på at jeg bare er minutter unna å få influensa. Dramatisk? Damn digily! Fem timer med eksamen venter imorgen og det er ingen lek når en ligger og kryper på gulvet på jakt etter brillene sine! (Bruker faktisk ikke briller, har perfekt syn, så det sier vel litt om.. 

Det var en gang en grasrot som het Leif Gunnar. Han så seg lei på å bli klippet hver bidige dag. Uansett hvor mye han strevde og strakk seg over natten så kom bonden Isac og stusset hver morning. Ukene gikk og Leif Gunnar Vokste og vokste til ingen nytte. Det hele så mørkt ut og han begynte å tenke på om det kanskje var like godt å gi opp hele kabusjen. Ut av intet, tidlig mandagsmorgen, kom falken, Kvitre, og røsket Leif Gunnar og marken ut av bakken. Kvitre fløy høy og lavt, gjennom hus og fjell før han plutselig landet på et bart område. Kvitre plantet forsiktig Leif Gunnar i bakken og sa "her skal du leve alle dine dager, fri til å vokse og leve. Marken vil sørge for at du vil få den friskeste jorden i hele verden." Leif Gunnar så forsiktig opp på Kvitre og sa  "Danke Schön". 

Da jeg traff Leif Gunnar var han blitt et tre som strakk seg tyve meter opp i den friske luften med mange små spirer rundt seg. Han svaiet så vakkert i vinden at man nesten kunne tro at han vinket. Vinket og sang.